Vestlandet sett utanfrå

Vestlandet sett utanfrå

Det er noko fascinerande med å sjå ein turist oppdage Vestlandet.

Han kan stå midt på ei ferjekai med open munn og fotografere eit fjell som vi andre knapt har lagt merke til på tjue år. Han kan bruke eit kvarter på å studere ein foss langs vegen, medan vi sit i bilen bak og lurer på om han snart har tenkt å køyre vidare.

For oss er det ein heilt vanleg tysdag.

For han kan det vere det vakraste han nokon gong har sett.

Og kanskje er det nettopp der vi har noko å lære.

Vi har blitt litt bortskjemde

Det er ikkje så rart, eigentleg.

Når du har vakse opp med fjell på alle kantar, ein fjord utanfor stovevindauget og fossar som kjem ned frå fjellsidene kvar gong det har regna litt ekstra, blir dette etter kvart ein del av bakgrunnen.

Du legg merke til det når noko endrar seg, men elles er det berre der.

Ein turist frå Nederland kan derimot bli ståande og sjå på eit fjell som om nokon nettopp har funne opp naturen. Ein amerikanar kan bruke ein heil dag på ei strekning vi vanlegvis køyrer på halvannan time, og ein tyskar kan stoppe ved eit heilt ordinært naust fordi han synest det er det mest sjarmerande bygget han har sett.

Vi ser fjellet, fjorden og naustet kvar dag.

Dei ser det for første gong.

Det vi kallar upraktisk, kallar dei fantastisk

Dette er kanskje den største forskjellen.

Vi ser ein fjord og tenkjer på kor lang tid det tek å kome seg rundt han. Turisten ser den same fjorden og tenkjer at han aldri har opplevd noko liknande.

Vi ser ein smal veg med møteplassar og håpar det ikkje kjem ein bubil imot. Turisten ser ein spektakulær køyretur gjennom eit landskap som nesten ikkje verkar verkeleg.

Vi ser ei ferje og sjekkar klokka.

Turisten ser eit lite cruise.

Det er ikkje vanskeleg å forstå kvifor vi opplever ting forskjellig. For oss skal kvardagen fungere, medan dei har kome hit nettopp for å oppleve det som gjer kvardagen vår litt meir komplisert.

Det som er eit hinder for oss, kan vere høgdepunktet på ferien deira.

Dei oppdagar også dei små tinga

Det er ikkje berre dei store fjordane og dei høgaste fjella som fascinerer.

Mange tilreisande legg merke til korleis vi bur. Dei små husa langs fjorden, nausta, gardane i bratte lier og bygdene som ligg på stader der det knapt verkar mogleg å byggje noko som helst.

Dei kan bli overraska over kor nær naturen er, kor mykje plass det finst mellom husa, og korleis menneske har klart å skape levande lokalsamfunn i eit landskap som ikkje akkurat har gjort det enkelt.

Ein gammal steinmur kan vere verd å fotografere. Ei lita bryggje kan sjå ut som eit postkort, og eit heilt vanleg tun med eit raudt uthus kan få ein besøkande til å stoppe opp.

For oss er det gjerne berre huset til han Arne.

Han har budd der i førti år.

Så møter dei vestlendingen

Naturen er éin ting. Menneska kan vere ei anna oppleving.

Vi har kanskje ikkje alltid den mest utagerande måten å ønskje framande velkomne på. Ein vestlending kan vere både hyggeleg og hjelpsam utan at det nødvendigvis kjem til uttrykk gjennom store armrørsler og eit imponerande tal superlativ.

Spør ein turist om vegen, kan han få ei grundig forklaring, gjerne med opplysningar om ein snarveg, eit vegarbeid og kva ferje han absolutt ikkje må satse på å rekke.

Han kan også få høyre at det er «eit lite stykke» å køyre.

Det kan bety ganske mykje.

Men mange vil oppdage at bak den litt nøkterne framtoninga finst menneske som gjerne hjelper til, slår av ein prat og deler kunnskap om staden sin.

Vi gjer berre ikkje nødvendigvis så mykje vesen av det.

Vêret er også ein attraksjon

Det er kanskje vanskelegast å forstå.

Vi kan bruke store delar av året på å irritere oss over regnet, medan folk faktisk reiser hit for å oppleve den dramatiske naturen som vêret er med på å skape.

Dei fotograferer skodda som driv mellom fjella. Dei beundrar skyene som heng lågt over fjorden, og synest det er fantastisk når ein foss veks seg stor etter fleire dagar med nedbør.

Vi ser på den same vêrmeldinga og vurderer om vi skal utsetje plenklippinga endå ei veke.

Sjølvsagt vil turistane også gjerne ha sol. Men mange oppdagar at Vestlandet kan vere minst like vakkert når himmelen er grå og landskapet nesten forsvinn inn i skyene.

Det er kanskje verdt å hugse neste gong vi klagar over vêret.

I alle fall eit lite augeblikk.

Kanskje burde vi stoppe litt oftare

Det er lett å bli blind for det ein ser kvar dag.

Vi køyrer dei same vegane, passerer dei same fjella og ser dei same fjordane utan å tenkje særleg over det. Vi har eit ærend, ei ferje å rekke eller ein avtale vi allereie er litt seine til.

Turisten har betre tid.

Han stoppar, ser seg rundt og oppdagar detaljar vi har slutta å leggje merke til.

Kanskje burde vi gjere det same av og til.

Ta ein annan veg heim. Stoppe ved ein utsiktsplass vi alltid har køyrt forbi. Besøkje ei bygd vi aldri har hatt nokon spesiell grunn til å reise til, eller rett og slett setje oss ned ved fjorden og sjå på landskapet utan å skulle noko vidare.

Det treng ikkje vere ein stor ekspedisjon.

Vi bur trass alt midt i det.

Vi treng kanskje nokon som minner oss på det

Det er noko fint med at menneske reiser halve verda rundt for å oppleve det vi har rett utanfor døra.

Ikkje fordi det gjer oss betre enn andre, men fordi det minner oss om kor mykje vi har å vere glade i.

Vestlandet er ikkje alltid praktisk. Vêret samarbeider ikkje nødvendigvis, avstandane kan vere lange, og ein del av vegnettet vårt verkar framleis å vere planlagt av menneske med eit litt spesielt forhold til rette linjer.

Likevel er dette ein landsdel som får menneske til å reise tusenvis av kilometer for å sjå det vi ser kvar dag.

Kanskje burde vi ta det som eit kompliment.

Og neste gong vi kjem bak ein bubil som køyrer i 35 kilometer i timen langs fjorden, kan vi prøve å hugse at sjåføren kanskje opplever noko av det vakraste han har sett i heile sitt liv.

Så kan vi sjølvsagt håpe at han snart finn ei møteplass.

Det får vere grenser.

Tilbake til bloggen